Når livet utfolder seg; om et magisk teater

Egne erfaringer fra arbeid med traume, rystelser, erkjennelse og endring.

Av Cecilie Meltzer, psykoterapeut (EAP) i kunstterapi

I denne artikkelen ønsker jeg å dele egne erfaringer fra møte med TRE (trauma releasing exercises), og beskrive hvordan et etterfølgende arbeid med drøm og sjamanisme åpnet for reelle endringer, både på et kroppslig, emosjonelt, og mentalt nivå med mulighet for ny innsikt. I ni år hadde jeg søkt en forklaring på hvorfor det med ett oppsto sterke sammentrekninger i kroppen hver gang jeg la meg ned for å sove. De første årene var de spontane rykningene i mageregionen så sterke at det gikk ut over nattesøvnen. Det var en tid med mye avmakt og fortvilelse over ikke å vite hva jeg kunne gjøre for å hjelpe kroppen videre. Intensiteten avtok noe etter hvert, selv om det skulle lite til for å aktivere sammentrekningene på nytt. Jeg hadde oppsøkt en rekke fagpersoner, men ingen sa de forløsende ordene at kroppen uttrykte et naturlig behov for å frigjøre kroniske spenninger som hadde satt seg i muskulaturen i forbindelse med tidligere traumatiske opplevelser.

Lesning av Peter Levins bok (2001), om hans arbeid med traumer hadde gitt mening, men ikke hjelp til å komme videre. Først i møte med David Berceli (2008) og TRE åpnet det seg en reell mulighet for endring. Berceli hadde, med støtte i Levins arbeid, funnet frem til hvordan en selv kunne åpne for kroppens naturlige rystelser. Tilsvarende Levin hadde han studert dyrenes atferd, og sett hvordan dyr som overlevde livstruende hendelser i etterkant hadde spontane rystelser, for så å vende tilbake til sin normale livsførsel. Berceli forklarer det som skjer ut i fra hjernens tre ulike funksjonsnivåer; hjernebarken (bevissthet), det limbiske system (følelser) og hjernestammen (kroppslig uttrykk). I vanlig psykoterapi arbeider en som regel i feltet mellom følelser og bevissthet, uten nødvendigvis å komme dit hen at det skjer en kroppslig forløsning. Berceli, med bakgrunn i kroppsrelatert arbeid, fant frem til enkle fysiske øvelser som via hjernestammen aktiverte grunnleggende rystelser i kroppens dypereliggende muskulatur. Hele hensikten med øvelsene var å gi kroppen rom for en naturlig utlevelse og mulighet til å reetablere en ballanse, basert på at kroppen selv visste hva den hadde behov for å uttrykke. På en trygg måte ble det mulig å nærme seg fastfrosne erfaringer i kroppens eget tempo uten nødvendigvis å gå veien om følelsene og forståelsen av hva det handlet om. Selve erkjennelsen om historien bakenfor kunne komme på et senere tidspunkt.

Ganske snart etter at jeg selv startet opp med TRE øvelsene utviklet rystelsene seg til å bli veldig voldsomme. Det var som om kroppen bejaet dette arbeidet, samtidig som jeg opplevde å bli fanget i et nytt uttrykksmønster. På kurs med Berceli i midten av februar 2010 fikk jeg avgjørende hjelp for å komme videre:

Rystelsene kom med en gang jeg la meg ned. Først sterke skjelvinger i bekkenet, senere en sammentrekning i mageregionen som forårsaket at hodet ble løftet opp og dannet en bue fra bekken til isse. Igjen og igjen, den samme bevegelsen, den samme intensiteten. Jeg opplevde at årsaken satt i øvre del av brystkassen. Berceli presset på området jeg pekte ut, presser slik at det knapt var mulig å puste. Han gjorde det i tre omganger, la mer tyngde på hver gang. Munnen min ble knusktørr, jeg måtte drikke vann, – enda mer vann. Ta små pauser, før det beveget seg inn i en ny runde. Til sist slapp han. Luften strømmet inn i lungene på en måte jeg ikke hadde kjent før. Som om hele brystkassen åpnet seg, ble mye større. Da jeg etter hvert rettet ut bena begynte de å løpe. De løp og løp, slo mot underlaget, ville ikke stoppe. Hele kroppen rystet intenst da jeg satte meg opp. Det tok 20-30 minutter før den roet seg ned.

I samtalen etter dette arbeidet fikk jeg spørsmål om jeg erindret hendelser i mitt liv som kunne ha aktivert dødsangst. Først senere, på vei hjem samme kveld, så jeg sammenhengen mellom det som hadde utløst de kroppslige reaksjonene med sammentrekninger for ni år siden og den spontane impulsen til å løpe som hadde oppstått under TRE arbeidet. Kroppen reagerte spontant med bølger av gåsehud da jeg fikk denne erkjennelsen, en reaksjon som ga meg et direkte, kroppslig gjensvar på at jeg endelig sto ved kjernen til det hele. En hendelse ni år tidligere hadde aktivert et minne fra min

barndom. Jeg hadde besøkt en gård sammen med min to år gamle niese. Da vi sto sammen og matet de store hestene dukket det opp en historie som jeg hadde hørt gjenfortalt mange ganger, en historie jeg selv ikke hadde noen erindring om:

Sommeren da jeg var to år gammel tok min mor meg med til en gård for å kjøpe melk. Mens hun sto og snakket med bonden gikk jeg bort fra henne og stilte meg foran den åpne døren til stallen. Med ett ble roen brutt. To hester kom i full galopp inn på gårdsplassen. Den ene hesten trakk en vogn etter seg. Den andre hesten var løs og styrte rett mot stalldøren der jeg sto. I siste liten hoppet den over meg og inn i stallen.

Min mor har senere fortalt at hun var sikker på at jeg ville bli drept da hun så hesten galoppere rett mot meg. I etterkant hadde jeg vært helt stiv i kroppen. Det hadde tatt lang tid å få kontakt med meg.

Episoden med min niese hadde reaktivert et gammelt traume. Den sommerdagen på gården var det som om jeg for første gang så hvor liten en to åring var i forhold til en hest. Jeg tok inn over meg hvor skremmende opplevelsen må ha vært den gang. De sterke kroppslige sammentrekningene i forbindelse med det å legge meg ned for å sove kom rett etter denne turen. Samtidig ble mine drømmer de påfølgende ukene fylt av overveldende og angstfylt hendelser. Jeg drømte at jeg ble overkjørt, utsatt for steinras, eller falt over kanten på hus. Det mest krevende og påfallende var likevel de voldsomme sammentrekningene som hadde blitt aktivert i mageregionen. De gjorde det umulig å slappe av, som om kroppen reagerte med et spontant uttrykk for angst i det øyeblikket jeg la meg ned for å sove.

Det var først i møte med Berceli at kroppen min fikk hjelp til å få kontakt med en ubevisst nær døden opplevelse fra mange årtier tidligere. Ut over et kroppslig uttrykk for dødsangst fikk muskulatur og nervesystemet erfare en mulighet for aktiv flukt (de spontane løpebevegelsene) og en forløsning av overskytende energi (de avsluttende rystelsene). Det var som om kroppen ved å løpe hadde fått en mulighet til å frigjøre tilbakeholdt energi og åpne for et nytt handlingsrom. I følge Levin hjelper løpebevegelsen til å befri nervesystemet for den overskytende energi som hadde vært mobilisert for å imøtekomme trusselen som var aktivert av traumet. (s. 42, 2001)

I måneden etter TRE kurset la jeg inn daglige rysteøvelser. Det jeg undret meg over underveis var opplevelsen av at jeg kun erfarte at kroppen ristet, samtidig som jeg ikke på noe tidspunkt fikk en dypere følelseskontakt til hendelsene fra den gangen. Jeg kunne ligge på matten, lytte til god musikk, la tankene vandre, og samtidig oppleve at kroppen var i gang med sitt eget prosjekt, nemlig å riste. Samtidig registrerte jeg at mønsteret i rystelsene endret seg gradvis, flyten i bevegelsene ble mer jevn, det kom mer liv og samtidig en ny ro i kroppen.

Den manglende koblingen mellom følelse og kropp fortsatte å være et tema for meg. To deler av et traumearbeid var kommet på plass. Jeg hadde erfart å få en kroppslig forløsning av et traume (hjernestammen) og sett sammenhengen til en historie fra min barndom (den rasjonelle hjernen – hjernebarken). Imidlertid manglet følelseskontakten til selve hendelsen (emosjonell forløsning – det limbiske system), samt en utvidet forståelse for hvordan dette traumet hadde preget mitt liv (erkjennelse).

Et emosjonelt gjennombrudd kom en drøy måned senere i forbindelse gjennom et drømmearbeid. Jeg hadde følgende drøm:

En gruppe menn arbeidet i en stall med hester. Det var også en kvinne der. Hun lå i en kiste neddopet på morfin. Morfinrusen gjorde at hun ikke merket smertene. Ingen fikk lov til å snakke med henne. Hun trodde at alt var som det skulle være.

I drømmearbeidet morgenen etter valgte jeg å gi min stemme til kvinnen i kisten. I løpet av dette arbeidet fikk jeg indre bilder av en helt liten pike i blå kjole. Jeg tok inn hvor stiv hun var da hun ble

løftet opp og lagt ned i kisten. Tårene kom da jeg så dette barnet; ble var på hennes hjelpeløshet fra den gangen. En skjebne som gjorde at hun hadde endt med et liv uten liv i en kiste.

De følgende månedene erkjente jeg i stadig sterkere grad hvordan denne hendelsen fra jeg var to år hadde preget mitt liv. Selve møte med hesten må ha vært både livstruende og overveldende. Et lite barn kan ikke løpe vekk fra en slik trussel. I stedet ble min overlevelse den gang å ”fryse”; å dissosiere fra kroppen i forhold til noe som var alt for stort og uhåndterbart. Jeg ble oppmerksom på hvordan jeg i løpet av livet hadde tiltrukket meg hendelser og situasjoner som inneholdt en iboende mulighet til å omkode min oppfatning av at noe var for stort og truende. De samme hendelsene aktiverte også et handlingsmønster hvor jeg begynte å kjempe intenst når jeg kom i kontakt med følelsen av å bli overveldet. Igjen og igjen hadde jeg kjent på panikken i følelsen av å bli trengt opp i et hjørne, av å være alene, at jeg ikke var strek nok, at det ikke var noen fluktmulighet, at jeg måtte kjempe eller dø. Det var som om jeg intuitivt ble tiltrukket av situasjoner som igjen og igjen bekreftet at jeg faktisk overlevde. Slik sett bidro noe som startet som et traume seg også til vekst, da disse utfordringene ga ny læring og erfaring.

Et foreløpig siste kapittel av denne historien utspant seg under et sjamanistisk ritual ni måneder etter at jeg åpnet for de kroppslige rystelsene. Jeg var på kurs i Danmark, hvor et bonustilbud ved selve kurset var to kvelder med trommereiser.

Den første kvelden gikk reisen til underverdenen for å møte mitt kraftdyr. Jeg ble ganske urolig da en stor svart hest dukket opp. Den var insisterende på kontakt. Til sist endte jeg på ryggen til hesten. Den for av gårde med meg i rasende fart. Først da vi nådde en rød låve stoppet den. Der sto den lille piken fortsatt, helt stiv. Det ble en langsom, og sterkt betagende retur. Jeg bar henne i mine armer. Holdt henne tett inntil meg og kjente hvordan den lille kroppen etter hvert slappet av. Den siste delen av turen fikk hun selv sitte på hesten. Reisen ga meg en dyp følelse av takknemlighet. Endelig var hun hentet hjem.

Det skulle bare gå få dager før vi igjen skulle på trommereise. Et bål i sentrum av sirkelen ute på en åpen mark, omgitt av gravhauger fra bronsealderen. På samme område gikk det flere hester, men de befant seg langt vekk fra oss.

Igjen en reise til den ualminnelige virkelighet ved hjelp av intens trommingen. Med ett ble lyden veldig annerledes. Hvor det skulle ha vært en jevn rytme, var det nå korte intense slag, og så pause, før det tok til på nytt. Jeg åpnet øynene for å se hva som skjedde. Tett inntil sirkelen med sittende eller liggende deltakere sto ni fullvoksne hester. Enkelte av hestene var så nær at de pustet oss i ansiktet og rusket oss i håret. De hadde kommet galopperende da de hørte trommingen. Med høye byks og halene til værs hadde de løpt i ring rundt oss før de stoppet opp og våget seg helt tett på.

En av hestene brøt sirkelen og kom opp mot bålet. Det ble uro i gruppen, flere ble redde for at den skulle brenne seg og få panikk. To deltakere klatret over et gjerde for å få det hele på litt avstand. Akkurat da skjedde det noe med meg, som om jeg intuitivt visste hvordan jeg skulle håndtere situasjonen. Med et stort pledd i hendene gikk jeg mot hestene. Fortsettelsen ble en utrolig omkodning av alle mine tidligere erfaringer med hester. Jeg løp etter de ni viftende med et pledd. Hestene stormet rundt en av bronsealder haugene og kom tilbake, fulle av liv. På nytt en runde med frydefull løping mot dem med pleddet i hendene. Nå var det jeg som hadde kontrollen.

Da vi litt senere forlot området ble jeg tett fulgt av fem hester. De var bak meg, på hver side, tett på. Kommentaren fra en av gruppedeltakerne bet seg fast; ”Når en kan vende en hest ryggen vet den hvem som bestemmer.”

Ved tilbakeblikk ville jeg ikke vært forruten noen av disse fasene med læring. Bonusen i dag er en opplevelse av å være mer på plass i meg selv, med en styrket indre forankring i møte med utfordrende situasjoner. Erfaringene fra dette arbeidet har vist meg hvordan det å åpne opp for kroppens egne spontane rystelser har gjort det mulig å omkode et traume. Som om det var nødvendig med denne bevegelsen nedenfra og opp, hvor kroppen først måtte ivaretas og få et uttrykk før de andre delene av psyken hadde mulighet til å følge etter. På forunderlig vis hadde jeg erfart at livet iscenesatte seg selv som akter i et magisk teater.

Litteraturreferanser:
Levin, P. (2001) Vækk tigeren

Berceli, D. (2008) Trauma Releasing Exercises

Related posts:

Fatal error: Call to undefined function similar_posts() in /home/traumaprevention/wordpress.traumaprevention.com/wp-content/themes/branfordmagazine/single-default.php on line 24